5: Norsk psykologforening: hvor er pasientsikkerhetssatsningen?

I november skal Norsk psykologforening - utvilsomt en av de viktigste aktørene (om ikke den viktigste) på psykisk helsefeltet i Norge - velge ny president og nytt hovedsatsningsområde. Når det gjelder førstnevnte står kampen mellomHåkon Skard og Andreas Høstmælingen.

Foreningen de ønsker å lede organiserer nesten ti tusen psykologer og har stor påvirkningskraft på helsepolitikk i Norge. I den forbindelse har jeg lyst til å lufte noen spørsmål og tanker jeg har omkring foreningens (manglende) satsning på pasientsikkerhet i psykisk helse.

https://commons.wikimedia.org/wiki/User:Chell_Hill

Jeg har de siste årene forsøkt å etablere Norsk forening for pasientsikkerhet i psykisk helse. Noe av bakgrunnen for dette er mangelen på organisasjoner som ivaretar dette perspektivet. På tross av gode prosesser, engasjerte styremedlemmer og økonomisk støtte fra Extrastiftelsen (nå Stiftelsen Dam) har ikke foreningen fått det veigrepet jeg skulle ønske og som behøves. Å etablere en selvstendig forening er naturlig nok krevende arbeid. Slik initativ bør nok både initieres av og forankres i organisasjoner og organer med langt større muskler.

Derfor har legene valgt å forankre sin pasientsikkerhetsforening innad i Legeforeningen, i kraft av et eget utvalg for pasientsikkerhet. Myndighetene har sørget for en stor og etter mitt skjønn god pasientsikkerhetssatsning innenfor somatikken ved hjelp av programmet “I trygge hender” som nå videreføres under Helsedirektoratet. Hos begge disse er det imidlertid lite fokus på psykisk helsevern (hederlige og viktige unntak er selvmord i psykisk helsevern).

Vi psykologer har riktignok Fagetiske prinsipper og et Fagetisk råd - men her er det få klagesaker fra behandling. Pasientsikkerhet er dessuten noe annet enn fagetikk.

Å definere “pasientskade” er naturligvis vanskeligere i vårt fag enn i medisinen. Psykiske sår er, som vi vet, vanskeligere å identifisere, spesielt når de oppstår i tillitsrelasjoner hvor det er stor maktasymmetri. Samtidig vet vi noe om om at pasienter, klienter og egentlig alle som blir gitt psykologisk behandling på en eller annen måte kan bli dårligere. Noen blir antakeligvis dårligere av behandlingen, slik noen blir bedre av behandlingen. Andre blir dårligere eller bedre uavhengig av behandlingen. 

Vi vet også at dette er et fokusområde som i lang tid har vært neglisjert. Det er ikke snakk om trygge kulturer, å lære av feil eller identifisere pasientskader i psykisk helsevern slik det er i somatikken.

Hva er derfor mer naturlig enn at Norsk psykologforening - en stor og mektig aktør på psykisk helsefeltet i Norge, med stor påvirkning på nesten ti tusen psykologer - tar ansvar for å etablere en pasientsikkerhetsatsning innenfor psykisk helsevern? Hvor lenge skal de fortsette å promotere psykologisk behandling som om det er uten risiko?

Jeg kommer de neste årene til å bringe dette temaet på banen gjentatte ganger, også overfor psykologforeningen. Men gitt at det for første gang på mange år er en reell debatt om hvordan psykologforeningen skal styres og av hvem, er det relevant å høre hva presidentkandidatene Håkon Skard og Andreas Høstmælingen mener om temaet. Jeg skulle gjerne hatt svar på disse spørsmålene:

Hva mener du er viktig for å ivareta god pasientsikkerhet overfor pasienter/klienter/brukere som tilbys psykologisk behandling?

Hvilken rolle vil du at Norsk psykologforening skal ta i pasientsikkerhetsarbeidet de neste tre årene?