4: Alt avhenger av hvem du spør

Vi er midt inne i en periode med stort fokus på negative effekter i psykologisk behandling. Hvert år kommer titalls relevante forskningsartikler ut, og siden jeg begynte å følge med på tematikken for 7-8 år siden har litteraturmengden omtrent fordoblet seg.

psychotherapyfor00stru.jpg

Det er imidlertid ikke første gangen vi har slike perioder. Med jevne mellomrom de siste 70 årene har ulike forskere forsøkt å sette søkelys på temaet. En av de viktigste bidragene kommer fra Hans Strupp og hans kolleger. På midten av 1970-tallet publiserte de flere artikler og ikke minst utgav de en bok (en av de få som er utgitt). Det er altså en ekte klassiker.

En fullstendig gjennomgang av Strupp sine poenger og funn er utenfor rekkevidde her, men jeg skal forsøke å oppsummere noe av det viktigste budskapet.

I likhet med de fleste forskere støtte Strupp og kolleger raskt på et problem med å definere og operasjonalisere begreper. Nærmere bestemt begrepene om utfall og effekt av psykoterapi. Er det slik at et godt utbytte av terapi nødvendigvis betyr at pasienten opplever mindre symptomer? Eller er det viktigere at vedkommende kommer tilbake i arbeidslivet? Hva mener pårørende? Hva mener psykologen er et vellykket utfall?

Strupp og kolleger mener vi må skille mellom tre ulike interessenter når vi skal definere et utfall av terapi. Først er det samfunnets behov for at folk følger regler, er i arbeid og generelt sørger for at hjulene går rundt. Hvis samfunnets normative krav til folks fungering brytes, som når man ikke tar hånd om egen hygiene, ikke har en jobb eller på annet vis unnlater å bidra til fellesskapet, kan veien være kort før man mistenker at personen må få behandling. Dersom vi spissformulerer det vil “samfunnet” akseptere ulempene ved en tvangsinnleggelse mens det for den enkelte pasient kan være invalidiserende. Andre ganger kan det for pasientens liv og helse være nødvendig. Alt avhenger av hvilket perspektiv man tar.

I tillegg til “samfunnet” mener Strupp og kolleger at vi har pasienten og terapeuten som interessenter i å definere effekt av terapi. Terapeuter har som regel en eller flere antakelser om hva som skal til for livskvalitet, en akseptabel mengde symptomer og et allright funksjonsnivå. Noen terapeuter er opptatt av følelser, andre av tanker og enkelte av at barndomserfaringer. Uavhengig av teori eller modell vil nødvendigvis terapeuter ha en noe annen forståelse av både god og dårlig mental helse, men også av godt og dårlig utbytte av terapi.

Slik er det også for pasienter. De vil ofte, mener Strupp, være opptatt av “å ha det bra”. Tilfredshet og trivsel blir viktig.

Strupp, H., Hadley, S.  (1977).  A tripartite model of mental health and therapeutic outcomes: With special reference to negative effects in psychotherapy.  American Psychologist 32(3), 187.  https://dx.doi.org/10.1037/0003-066x.32.3.187


Strupp, H., Hadley, S. (1977). A tripartite model of mental health and therapeutic outcomes: With special reference to negative effects in psychotherapy. American Psychologist 32(3), 187. https://dx.doi.org/10.1037/0003-066x.32.3.187

Jeg tror man kan introdusere flere perspektiver, for eksempel pårørende og ikke minst et perspektiv som handler om “helseforetaket" eller “helsemyndighetene”. Man kan nok dessuten fylle disse perspektivene med ulikt innhold.

Det viktigste poenget fra Strupp sin forskning er imidlertid at det finnes ulike perspektiver og at disse eksisterer samtidig, påvirker hverandre gjensidig og forandres kontinuerlig. En kan antakeligvis aldri forstå psykisk helse, psykisk sykdom og psykologisk behandling ut i fra kun ett perspektiv. Menneskesinnet er komplekst, og det finnes mange forskjellige tilnærminger og analysenivåer. Forenkling er en fallgruve. Nettopp derfor er det viktig å i hvert fall få med seg pasientens perspektiv.

Den samme personen kan bli vurdert som psykisk syk eller psykisk frisk, og et terapiforløp kan vurderes som vellykket eller mislykket - avhengig av hvem som evaluerer.

Det viktigste, mener Strupp og kolleger, er at vi erkjenner svakhetene ved å kun bruke et perspektiv når vi vurderer om pasienter blir dårligere (eller bedre).