3: Er terapi mer risikabelt enn å la være?

Jeg hørte nylig på radioen at hvis man lar seg behandle på et sykehus i Sør-Europa, særlig i Italia og Hellas, så er sannsynligheten for å få i seg (antibiotika)resistente bakterier overveldende. Det er altså farligere å la seg behandle på sykehus enn å la være, med hensyn til slike bakterier. Samtidig var legene som ble intervjuet opptatt av at ingen skal la være å oppsøke sykehus når man er dårlig.

Dette kan ved første øyekast virke som et paradoks: at behandling både er risikofylt men samtidig nødvendig for å redusere risiko for ytterligere sykdom.

Slike problemstillinger har fått lite tid til å la seg modne i psykisk helsevern. Et unntak er en nylig (2018) publisert metastudie utført av nederlandske Pim Cuijpers og kolleger. Forskerene slår i studien fast at psykologisk behandling reduserer risikoen for å bli dårligere, sammenliknet med ingen behandling. Men dette betyr ikke at psykologisk behandling er risikofri. La oss se litt nærmere på dette.

Først: vi kan slå fast at pasienter klart blir dårligere i løpet av psykologisk behandling. Vi vet imidlertid ikke så mye om det er terapien i seg selv som skaper forverringen, eller om det er andre faktorer. For å sannsynliggjøre at det er terapien “sin skyld” er vi avhengige av studiedesign som likner eksperimenter, og aller helst meta-studier av slike eksperimentelle design, slik som Cuijpers sin studie.

Cuijpers sammenlikner nemlig pasientgrupper som får terapi med ulike kontrollgrupper. Blant førstnevnte er (median) forverringsrate 4 %, og i enkelte av studiene som ble gjennomgått større enn 10 %. Dette harmonerer godt med andre funn, og viser oss terapi kan innebære risiko. Samtidig var sannsynligheten for å bli dårligere i terapigruppene 61 % mindre enn i kontrollgruppene. Det er slike tall som gjør at forskerene kan konkludere med at terapi er mindre risikofyllt enn ikke-terapi.

Jeg synes Cuijpers og kolleger sin studie er viktig av flere grunner. For det første er det den første ordentlige metastudien som tar for seg negative effekter spesifikt. Det er både fint og trist på samme tid: metastudier på positive effekter har vi hatt i mange tiår allerede, og det er problematisk at vi har måttet vente så lenge på en metastudie (jeg skal skrive om hvorfor dette har tatt så lang tid ved en senere anledning). Det andre poenget er hvordan forskerene ordlegger seg. Selv om folk blir dårligere i terapi, blir de oftere dårligere uten terapi. Antakeligvis er begge deler risikabelt, men risikoen er altså størst uten terapi.

Måten vi ordlegger oss på er viktig, spesielt fordi pasienter og brukere av helsetjenester fortjener (etisk, moralsk, juridisk) informasjon om risiko. Men da er det viktig at de samtidig får informasjon om at risikoen er større ved å la være å oppsøke behandling.

Utfordringen videre er etter mitt skjønn å skaffe mer presise data. Metastudier er viktig, men akkurat denne studien sier lite om under hvilke betingelser pasienter blir dårligere, om enkeltterapeuter har høyere andel forverring enn andre, hva forverring egentlig er/bør være definert som og om ulike metoder, poliklinikker eller helt andre faktorer påvirker utfallet av terapi.


Cuijpers, P., Reijnders, M., Karyotaki, E., Wit, L., Ebert, D. (2018). Negative effects of psychotherapies for adult depression: A meta-analysis of deterioration rates Journal of Affective Disorders https://dx.doi.org/10.1016/j.jad.2018.05.050